Første august starter et nytt kapitel av mitt arbeidsliv. Jeg har kastet meg ut i luften. Da står jeg uten fast inntekt og vil forsøke å få til å leve av det jeg liker aller, aller best. Nemlig å jobbe med faglig utvikling i barnehagen. Jeg vil se om jeg kan få lov til å bidra med det jeg kan, sammen med dere som jobber med barn hver dag ute i barnehagene. Fagfolk som vet masse, som vil noe og som hele tiden ønsker å gjøre en bedre jobb.

Jeg har sagt HØYT og TYDELIG til meg selv at avslag, avisninger og nederlag vil bli en del av dette prosjektet. Jeg vet at jeg stikker nesen frem og at sjansen for å bli truffet av janteloven er stor. Men jeg vet at det også vil komme oppturer. Og jeg vet med 100% sikkerhet at jeg vil lære noe av dette uansett hvordan det går.

Og ja, jeg skal blankt innrømme at det kjennes litt farlig. Det er et stort skritt for meg å «by» meg fram på denne måten. Men heldigvis kjennes det mest spennende. Med 25 års erfaring fra barnehage i ryggen, med viten om hvor mye bra som skjer ute i praksisfeltet og hvor mange «sultne» fagpersoner som finnes så tar jeg sjansen på at det er bruk for meg.

For hva er alternativet ? At jeg ikke prøver, at jeg om ti år angrer på at jeg ikke forsøkte. Alle undersøkelser viser at noe av det mennesker angrer på ved livets slutt er de sjansene de lot gå fra seg. Det vil jeg ikke risikere.

Så jeg har bestemt meg – jeg tar sjansen :-)