Å kunne tilgi er viktig og nødvendig. Det er en måte å komme videre på, legge ting bak seg når noe har vært vanskelig. Når vi snakker om å tilgi handler det som regel om å tilgi andre. Tilgi noen som har gjort oss ondt på en eller annen måte. Men hva med oss selv?

Jeg gjør så godt jeg kan, men vet også at selv om jeg gjør så godt jeg kan, så bli det ikke alltid godt nok. I etterpåklokskapens klare lys husker jeg ting som ikke ble, sånn som min intensjon var, at de skulle bli. Jeg kjenner helt ned i magen hvor feil det noen ganger ble.

Så selv om jeg gjør så godt jeg kan, betyr det ikke at resultatet nødvendigvis blir godt nok. Det betyr bare det enkle – jeg gjorde så godt jeg kunne, der og da.

Det prøver jeg å huske når jeg kritiserer meg selv, for ting jeg har sagt eller gjort, ting som ikke ble som de skulle. Jeg gjør så godt jeg kan. Og om det blir feil er det beste og eneste jeg kan gjøre, å innrømme at nei, dette ble ikke godt nok. Neste gang må jeg gjør det bedre.

Noen ganger får vi ikke flere sjanser. Da er muligheten til å gjøre det om, gjøre det bedre, gjøre det på en annen måte passert. Da øver jeg meg på å tilgi meg selv. Minne meg selv på at jeg gjorde det beste jeg kunne, der og da.