Forestill deg at du får vite at dine kollegaer i flere år har irritert seg over deg. Over noe du gjør som påvirker jobben eller arbeidsmiljøet negativt, uten å si noe til deg. Au, au – det ville ikke kjennes godt. Først blir du sjokkert, så skamfull over ikke å ha vist det og til slutt virkelig lei deg fordi ingen har snakket med deg om problemet.

Ingen ønsker å oppleve noe sånt. Allikevel snakker vi om hverandre. Jeg tror ingen av oss kan si seg fri for å ha deltatt i sladring. Hvorfor er det sånn? Hva er det som gjør at vi ikke sier det til den det gjelder? Hvorfor lar vi kollegaer gjøre irriterende ting år etter år uten å si noe?

 

Hva stopper oss?

Det er nemlig en ting som gjør dette ekstra rart. Alle jeg spør sier at de gjerne vil ha tilbakemeldinger. Hvorfor overbeviser vi da oss selv om at andre ikke ønsker det? Inntil nå har jeg trodd at det vi var fordi vi er redde for å såre andre. Redde for at den det handlet om skulle bli lei seg eller sint. Det er i hvert fall det de fleste gir som grunn til ikke å gi tilbakemeldinger. 

Jeg er ikke lenger sikker på om dette er hele forklaringen. Kanskje handler det like mye om oss selv? At vi er redde for hva andre skal tenke om oss? At vi har for lite trening i å gi tilbakemeldinger? At vi er redde for å ta feil, for å ha misforstått situasjonen?

 

Vi vet det men….

Jeg tror ikke de finnes en eneste arbeidsplass hvor det ikke snakkes om tilbakemeldingskultur. Alle er enige om at det er viktig at vi gir hverandre tilbakemeldinger. Om at vi må hjelpe hverandre til å bli gode. Allikevel fortsetter vi som før. Hva skal til for at vi slutter å være redde og begynner å hjelpe hverandre?

Vi som jobber med barn. Vi vet mye om hvordan vi skal hjelpe barn når de er redde, usikre eller mangler erfaring. Da snakker vi med dem, tar dem i hånden og går sammen med dem. Vi hjelper dem til de blir trygge, til de takler det nye. Hvorfor er vi ikke sånn mot hverandre? Jeg tror vi har bruk for det samme.

I stedet for å stille krav til hverandre som vi allikevel ikke klarer å gjennomføre, burde vi kanskje prøve med det som vi vet virker med barn. Jeg gjør så godt jeg kan. Alle gjør så godt de kan. Når vi ikke får det til er det fordi vi må øve oss. Ta små skritt. For det er vel med voksne som med barn. Er man redd så er man redd. Da har man bruk for forståelse og hjelp til å bli trygg sånn at man tør øve seg på det man frykter.

 

Alle gjør så godt de kan

Om vi snakker om dette på denne måten, om vi hjelper hverandre i stedet for å kreve at vi bare skal kunne, så tror jeg vi har en sjanse. Den kollegaen som snakker med deg om en tredje, hun tør ikke gå til den det gjelder. Og det er ok, men bruk det du vet og tenk at hun bare ikke har lært det. Hun har bruk for din hjelp på samme måte som du sikkert har bruk for hennes hjelp når det blir din tur. For hvordan skal vi lære barn å BRY SEG – om vi ikke klarer det selv? For det er vel det dette egentlig handler om. Så ta kollegaen i hånden og hjelp henne til å få det sagt til den det gjelder.