En mor kommer inn i barnehagen for å hente sin 2 årige datter. Jenta kommer løpende glad imot sin mor. Hun tar mor i hånden og trekker henne med bort til lekehjørnet, vil vise henne hva hun holder på med. De sitter sammen og leker litt mens mor snakker med pedagogene om hvordan jentas dag har vært. De sier hun har hatt det fint. Lekt, spist og sovet godt. Alt er som det skal. Så er det på tide og si takk for i dag og gå ut i garderoben for å få på ytterklærne.

Mor og den lille jenta går ut i garderoben og så går det galt. Hun vil ikke ha klær på. Hun vil verken kle på seg selv eller la mor kle på seg. Mor lokker, overtaler og ender med å true. Men ingenting hjelper. Den lille jenta vil ikke. Til slutt prøver mor å kle på henne med makt. Holder henne og stopper armer og ben inn i dressen. Jenta gråter, skriker og prøver å få av seg klærne. Mor er selv på gråten men også sint og maktesløs. Etter 15 – 20 minutter lykkes det mor å få jenta i klærne og ut av døra. Dette har nå gjentatt seg i flere uker.

 

Det kom ingen ut i garderoben og hjalp. Døra inn til avdelingen ble bare lukket. For å slippe å høre? Eller fordi de ikke viste hva de skulle gjøre? Ingen sa eller gjorde noe. De som måtte forbi lot som ingenting. Dette gjentok seg hver eneste dag i en periode som opplevdes som endeløs. Hver dag kom mor med de beste intensjoner om å få jenta med hjem i fred og ro og hver eneste dag ble det et mareritt.

Etter noen uker fikk mor en ide til løsning. Hun spurte personalet om de ville hjelpe henne. Hun foreslo at hun skulle ringe når hun var på vei for å hente jenta. Så skulle de kle på henne sånn at hun var klar når mor kom. Det ville de gjerne og det hjalp. Jenta stod klar og ventet på mor når hun kom og de gikk hjem i fred og ro uten gråt og kamp.

Problem løst! Historien slutter bra, på en måte….

 

Mor og barn i denne fortellingen er min datter og meg. For mange år siden. Jeg var 25 år og min datter var 2 år. Hun gikk i barnehage og jeg gikk på førskolelærerutdanning. Episoden utspilte seg en vinter. Jeg fikk hjelp til slutt og situasjonen løste seg. Men den løste seg fordi jeg turte be om hjelp. Ikke fordi noen tilbød å hjelpe.

Denne opplevelsen har preget meg som pedagog. Den har hatt avgjørende betydning for min måte å gå inn i foreldresamarbeid på. Når jeg velger å skrive om min erfaring er det fordi jeg stadig tror den er aktuell og at lignende episoder utspiller seg også i dag. Jeg tror stadig at mange barnehageansatte undervurderer sin egen betydning i forhold til de familiene de møter. Eller at de er redde for å blande seg.

Det er ingenting som er verre for en mor eller far enn å kjenne at de ikke takler sitt eget barn. Det er et nederlag som nesten ikke er til å bære. Og det var sånn jeg kjente meg. Som verdens dårligste mor. En mor som ikke engang klarte å få med seg ungen sin hjem fra barnehagen uten skrik og skrål.

Og selv om ingen sa noe til meg viste jeg at de snakket om meg. ”Hun er jo veldig ung” ”Hun er alene med barnet” ” Tror dere det er for mye for henne?” ”Hvordan det foregår hjemme hos dem når det er så mye styr i barnehagen”. Jeg vet de snakket. Og jeg erfarte at de ikke gjorde noen verdens ting for å hjelpe før jeg selv bad om hjelp. Og akkurat i situasjonen så var det uvesentlig hvorfor jeg ikke fikk det til. Hvorfor kommer etterpå. I situasjonen var jeg maktesløs og hadde bruk for hjelp.

 

Når du opplever at foreldre ikke får det til skal du gjøre en enkel øvelse. Forestill deg at du er den moren eller faren. Lukk øynene et kort øyeblikk og forestill deg at det er du som står med et skrikende barn. Når du kjenner på magefølelsen da vet du hva som er rett å gjøre. Da tør du være voksen og hjelpe. For da kjenner du hvor hjelpeløs og mislykket den moren eller faren du står overfor føler seg. Tenk for en forskjell du kan gjøre.