Den 18 mars 2015 skrev Petra Krantz Lindgren dette blogginnlegget på barnehageforum. Her skriver hun om sin datter og hennes rett til å få fred til å være lei seg. Et nydelig og viktig innlegg som alle barnehagefolk burde lese og lære av.

 

Det fikk meg imidlertid til å tenke på at dette også er relevat og viktig i forhold til voksne. Som leder er det umulig å gjøre en god jobb uten at det innimellom oppstår uenighet, misnøye eller konflikter. Det er en naturlig del av å lede og fordele arbeid. Det er ikke alltid alle kan få det akkurat som de vil, eller er fornøyd med de avgjørelser som tas. Når dette skjer, er det naturlig at det kommer reaksjoner.

 

Voksnes følelser

Hvordan håndterer vi som ledere voksnes følelser. Jo, vi gjør akkurat det samme som barnehagens ansatte gjorde i forhold til Petras datter. Vi forsøker av beste evne å forklare hvorfor det må være på denne måten. Vi forklarer og rettferdiggjør den beslutning som er tatt. Vi forsøker å snakke til den ansattes fornuft.

Men, når man er lei seg, frustrert eller sint så er man i sine følelsers vold. Det gjelder også selv om man er voksen. Og da lytter man ikke på den kanalen. Det hjelper ikke å forklare en sint medarbeider hvorfor det er det eneste riktig å flytte henne over på en annen avdeling. Hun klarer ikke å høre selv om hun vil, for hun er stillet inn på følelseskanalen og den har vanskelig for å motta fornuft mens følelsene herjer.

 

Gi tid

Kanskje må vi som ledere bli bedre til å la våre ansatte være sinte eller lei seg. La dem ha sin prosess og selv komme ut på den andre siden. Jeg tror i hvert fall det er verd et forsøk å prøve. For det alternativet som de fleste av oss bruker, altså å snakke fornuft til mennesker som er fulle av følelser, det virker mot sin hensikt. Jo, mer vi forklarer og forsøker å nå fornuften, dess mer motstand oppbygger vi i den vi snakker med.

Så kanskje er det verd et forøk å gi den det gjelder noe tid. En dag, en uke alt etter hvem det er og hva saken handler om. Og så se hva som skjer. Hvis det ikke hjelper så må man som leder selvfølgelig ta ansvar, for dette skal ikke være en måte å late som ingenting på.

Men akkurat som vi bør la barn få kjenne på det de føler og gråte eller rase ferdig, har voksne også sin prosess. Kanskje blir vi i vår iver etter å gjenskape fred og fordragelighet litt for utålmodige?